Russki!

I et fly som jammen minner veldig om Sovjet (eventuelt bare Widerøe og Finnmark), siver vi sakte inn mot Moskva. Gjennom den krystallklare himmelen ser vi ned på industripipene som putrer små skyer av røyk opp mot oss, mens vi beskuer en by som aldri ender.

Det er kanskje ikke så rart, for over 10 millioner mennesker tar nok plass, tenker jeg fra lufta. Helt til jeg nesten slutter å både tenke og puste, for en Fokker beveger seg mer enn godt er, og det syns mannen bak meg også, i det han røsker tak i setet mitt. Da blir jeg enda mer redd.

Men endelig lander vi, det er sol, det lukter by, en vårlig by, sånn det lukter når snøen smelter, alle tar fram småskoene og går mye mer enn for bare noen uker siden, mens de drikker take awaykaffe og prater med hverandre og smiler og ler.

Og de smiler til oss, bortsett fra hun i passkontrollen da, og egentlig hun i banken også. Men politimannen som passer på at vi ikke går inn på togperrongen før klokka kvart på fem, han sier i fra når det er på tide å rusle mot toget, og da skjønner vi at de egentlig er hyggelige. Toget skal ta oss til storbyen, og mens vi lurer på hvor vi egentlig kommer til å havne, øver vi oss på kyrilliske tegn og tyder metrokartet.

Endelig kommer vi til noe sånn som sentralstasjonen, som bare er et metrostopp, og så et til, unna der vi skal bo. Når vi endelig kommer ut i frisk luft er vi eksperter både på Moskvas metrosystem og kyrilliske tegn, i alle fall føles det sånn.

Og leiligheta var bedre enn forventa, og har til og med plass til alle tre, selv om vi egentlig skulle bo hver for oss. Til middag blir det kjøttlefse med salatlefse og paprikalefser, og en sauslefse. Derfor føler vi at vi må unne oss litt dessert, selv om den viser seg å være dyr. Det var verdt det.

Moskva er verdt det! I morgen begynner det.

Tomhet?

Livet er...
Tomt?
Enn så lenge i alle fall.


Gleder meg i alle fall til å flytte på meg igjen. Nesten to år her er greit, og kanskje Livet blir morsommere østenfor Istanbul?

Livet med C, B og NRK blir bedre enn best.